INDIGOBARNA - Den nye mennesketypen

Er en ny mennesketype i ferd med å skapes?  Kanskje så mye som 30-40% av barna som fødes i dag, har utvidet bevissthet i forhold til det som har vært vanlig før! Du kan lese mer om indigobarna på Lofotpyramiden.com

I de siste årene har vi lest mye og mer om indigobarna (stjernebarna, krystallbarna etc.).
Mye informasjon har blitt lagt ut på websider og magasiner, og for mange har det helt tatt av. Med dette vil jeg ikke begrave begrepet, langt i fra.  Det jeg vil, er å få en edruelig gjennomgang av fenomenet som de fleste kan vurdere ut fra en viten som er tilgjengelig for alle.

Vi har også merket oss at vi har mange unge brukere av sidene våre. Det gleder oss mye! Det er de unge som er framtida og det er blant de unge at de fleste av indigobarna finnes.I samtaler med unger og ungdommer, blir jeg ofte forbauset over den viten disse sitter inne med i relasjon til det arbeidet som vi holder på med. 

Det være seg de store spørsmål innenfor religioner til universets orden med mer. Filosofien om slike ting kommer for mange av de unge lett og ubesværlig. De har det rett og slett inne, det er medfødt.

Min og andres konklusjon rundt dette er at en ny type mennesker er og har vært inkarnert i stort antall på moder jord de siste 20 til 50 årene, og at hyppigheten av indigobarnas ankomst har akselert dramatisk de siste ti til tjue årene. Vi er i ferd med å få en ny type menneskehet! Vi skal ikke lage noen klassifisering av begrepet.  Det har vært gjort før med lite hell. Vi skal heller ikke lage noen særgruppe hvor vi plasserer dem, for det strider mot begrepets kjerne.

Indigobarna dukker opp i alle religioner, kulturer, sosiale lag og interessegrupper, og det er vanskelig og gi noe entydig inntrykk utenom at de har en annen form for tankegang enn vi er vant til fra tidligere.  Mange av dem har også talenter og evner som er langt over det vi har vært vant til, til nå.

Hva er så et indigobarn? Mye bra har vært skrevet, og mye flott har vært hevdet om indigobarna.  Og for all del, jeg skal ikke motsi noen, men ut fra egen erfaring har jeg gjort mine betraktninger og vil dele med dere hva det er.


Det som for meg er et indigobarn er: barn som har medfødte evner og kvaliteter
som ikke kan forklares ut fra de normer vi vanligvis opererer med. Jeg regner da ikke med personer som gjennom disiplin og veiledning har lært seg teknikker som framkaller utvidet bevissthet og talenter som krysser grenser for tid og rom. Nei, jeg snakker om mennesker som har det som en naturlig medfødt del av sin personlighet. De evnene de måtte ha kan være alt du kan tenke deg: Musikk, idrett, matematikk, se i framtid, se i fortid, kontakt med andre dimensjoner, snakke og se avdøde osv, osv.

Det som er mest typisk med disse, er at de i oppveksten ikke er klar over det selv.
De har bestandig vært slik og ser på det selv som en normaltilstand helt til noen, da gjerne foreldre, forteller dem at slik dette barnet er, ikke er helt vanlig i vår verdensanskuelse.
Nå skal også det motsatte være sagt, at noen foreldre aviser barns egenskaper og avfeier det som tull og tøys. Dette er meget uheldig for barnet og vil skape usikkerhet og konflikt i det lille barnesinnet.  Barnet vil da fortrenge sine evner for å tekkes de voksne og vil i løpet av et par år undertrykke evnene ut av sin dagsbevisste sfære.

Dette vil skape store problemer for personen senere i livet.  Disse problemene  begynner gjerne i ungdomstiden når selvet skal begynne å stå på egne ben.


I underbevisstheten vet selvet at der er noe mer, men får det ikke fram.  Og med dette føler vedkommende manglende helhet og vakler videre som en litt usikker og veldig søkende person. Dette gjør igjen ungdommen til et menneske som fort kan finne trøst i rusmidler som en kompensasjon for det den ikke har fått utviklet.

Rus av forskjellig slag letter gjerne litt på sløret og får personen til å føle seg mer sikker og hel. Lærdommen av dette må vel være at, lytt til ditt barn uansett hva de måtte komme med. Barn har ikke evnen til å lyve. Det er de voksen som lærer dem det etter hvert. Nå til de indigobarna som har hatt foreldre som forståelsefullt har tatt seg av sine barns evner og hjulpet til med å utvikle disse videre.

De jeg kjenner best til må være Marion Dampier-Jeans og Elena Vladimirovna.  Marion har vel de fleste lest boka av. ”Mitt liv med åndene”, hvor hun forteller at hun lekte med barna på kirkegården uten å være klar over at hun var den eneste som opplevde disse barna da de alle var døde.

Jeg anbefaler dere å lese hennes bok som kom ut i 2003 på bokklubben Energica.  Da vil dere med hennes egne ord få fortellingen om hennes liv. Dr. Elena Vladimirovna er et annet godt eksempel på indigobarn. Kanskje mer ekstremt enn de fleste vil oppleve, men det som gjør henne så interessant er den gode dokumentasjonen om henne.

Hun ble født i Asbardjan for trettién år siden av kosakkinnen Rimma og russeren Vladimir.
Foreldrene forsto tidlig at Elena måtte være et uvanlig barn, og at de måtte gå varsomt frem for ikke å ødelegge de fine evnene barnet hadde. Nå skal det først sies at det ikke er hvemsomhelst til foreldre hun har. Faren er en av de store healerne i østeuropa og moren en meget oppegående, godt utdannet dame med stor kunnskap i menneskesinnet.
Det første moren ble oppmerksom på hos Elena var at hun kommenterte fargene hun så hos mennesker de møtte. Hun kunne plutselig utbryte at denne kvinnen har ikke rett farge i magen, og det som viste seg i etterkant, var at Elena kunne se tvers igjennom mennesker og diagnostisere ut fra om fargen var den rette eller ikke.
Det viste seg i etterkant at den kvinnen hun hadde kommentert fargen på, hadde en leversykdom og derfor fargeforandringen.

Etter hvert skulle det vise seg at jentungen hadde mer på lur. Det viste seg at når folk spurte spørsmål av forskjellig art, visste Elena automatisk svaret.  Hun var koblet til en kilde som satt inne med alle svar. De oppdaget også at hun ikke kunne sjeldne ansiktsutrykk av den grunn at fra brystregionen og til hårfestet så Elena et lysspekter i forskjellige farger i stedet for ansiktstrekk. De følgende årene ble Elena brukt av byen som hun bodde i som et slags orakel under streng observasjon av sine foreldre. De var meget nøye med at Elena skulle få så normal oppvekst som overhode mulig samtidig som hun utviklet sine evner. Dette var en balansegang som familien må ha all ros for og vi skal også huske på at der de bodde hadde de en helt annen kultur å forholde seg til enn den vi er vant med.

At Elena var forskjellig fra andre hadde vel den unge piken en anelse om men Vladimir og Rimma valgte å vente til Elena var 13 år før de fortalte henne i full bredde om hennes uvanlige evner.    

I tiden etter at hun fikk kunnskap om dette, fikk hun en skikkelig nedtur, for i den alderen er det veldig viktig å være lik sine jevnaldrende. Men, orakelet fra øst kom seg fort på bena igjen og er i dag dr i psykiatri ved et av de store psykiatriske sykehusene i østeuropa.

Til sist vil jeg fortelle om den første gang jeg møtte denne eiendommelige kvinnen.  Da spurte jeg henne om det ikke var anstrengende å ha den verdensanskuelsen som hun hadde. Hun bare lo hjertelig og utbrøt, ”jeg vet ikke om noen annen måte å oppleve det hele på, det er for meg normalt”. Hvor på hun raskt tilføyde at hun like gjerne kunne spørre meg det samme spørsmålet. Nå til alle de andre indigobarna. De fornevnte må vel sies å være de ekstreme og som har vært heldige å ha et kompetent nettverk rundt seg slik at deres evner ble ivaretatt på best mulig måte.

Det er meget vanskelig å sette noen grense om hvem er hva. Kanskje finnes der ingen grense.  Barns tankegang er grenseløs, og derfor Jesus svar om hvorledes finne Gud;  ”Bli som et lite barn igjen”. Men, vi voksne liker jo dette med grensesetting, så la oss gjøre
et forsøk.

Barn som utviser ferdigheter og kunnskap som aldri har vært tilgjengelig for dem i oppveksten. Barn som opplever og ser ting som ikke er opplevbart for andre.
Barn som har medfødte talenter innenfor kunst og idrett som er synlig i veldig ung alder.
Barn som viser stor nestekjærlighet. Jeg kunne ha fortsatt lenge,  for disse talentene dukker opp på alle arenaer;politikk, omsorgsyrker, redningstjenester osv, osv. Hvorledes tar da samfunnet i mot disse nye borgerne med de utviklede impulsene?Som alltid, er jeg redd.

Hvis evnene deres kan utnyttes kommersielt, er de velkommen, men ellers er de mest en plage for skolevesen og arbeidsliv. Hvis A4-formatet ikke passer, har ingen plass for dem, og en stor gruppe blir tapere i forbrukersamfunnets ”dans rundt gullkalven”.

I skoleverket tygger vi på mye som har vært tygget lenge på. Vi har lagt oss på en linje hvor markedet bestemmer ut fra etterspørsel og effektivitet, og gjort dette til et mantra om hvem som er velkommen eller ikke. Lite har vi lagt vekt på å lære ungene ”det å lære seg å lære” ut fra de forutsetninger den enkelte måtte ha.

Få spør seg hensikten med at skaperverket sender oss en ny og spennende mennesketype å bygge videre på. Hvor ender så mange av indigobarna i sin kamp om forståelse?I do er jeg redd!

Jeg har selv hatt gleden og fornedrelsen av å være på ”gal” side av det aksepterte.
Blant jenter og gutter som ikke hang med i rottereset etter gullkalven. De som ga opp kampen og flyktet inn i rusen på flukt fra seg selv. De som skriker mot universet spørsmålet om hvorfor det gikk som det gikk. Det blir flere av dem hver dag som går.

Jeg tør påstå at intelligensen og kreativiteten blant samfunnets stebarn er gjennomsnittlig en god del høyere enn i samfunnet ellers. Jeg skal ikke si noe galt om kunstnere men, hvis vi går ”de store” etter i sømmene vil vi finne at veldig mange av de hadde og har problemer med rus, og befant seg i tapergruppen.  Men talentet var for stort til å kunne glemmes. Manges arbeide ble også sensurert bort av makta på grunn av farlige tanker for folket.

Jack Londons kjente ord, ”En eventyrers vei er full av alkohol”. Kanskje et rop fra et indigobarn.Jeg følger rimelig godt med i samfunnsdebatten og reflekterer ofte over tankenes fravær når jeg ser eller leser om hvorledes mange forståsegpåere ønsker å bruke resursene til beste for de som ramlet på siden av det vedtatte.

Var det ikke en ide å stille det enkle spørsmålet om hvorfor det gikk som det gikk, og bruke ressurser og nytenkning for å unngå at det hendte mer. Innse at en ny verdensimpuls er kommet for å bli, og at mantraene om profitt er over.At den nye impulsen i form av indigobarna må taes vare på som en gave fra universet til en sterkt skadet menneskehet som trenger en ny vei, spreke tanker, og en fredelig sameksistens.

Et samfunn som tar vare på istedenfor å klassifisere.Se på det å være annerledes som en unik gave for å gi maleriet menneskeheten alle nyanser og kontraster som fryder sinn og øye.Ikke skape konflikter og krig fordi redselen for det ukjente blir for sterkt.En kjent bok formet det slik,” Min fars hus har mange rom”.      

Fra hjertet

Tor Andreas
7. jan. 04






lilleVi

Copyright © 2006 lilleVi